Den gylne timeprisen

Den gylne timeprisen

En kjent situasjon: Kunden gir arbeidsordren – en service pluss små detaljer hvis de oppstår. Noen dager senere kommer kunden og vil hente bilen. Når han blir overlevert er alt fortsatt i orden, men når han får servert regningen blir øynene mørkere. Flere hundre euro – sammensatt av materialer og arbeidstid. Med en ny bil kan dette være utholdelig, men med en gammel bolle? Hvis du nå setter service- og reparasjonskostnadene i forhold til kjøretøyets verdi, kan du forstå at kundene hiver etter luft. Spørsmålet er derfor: er smerteterskelen allerede nådd? Kan en bedrift til og med øke timeprisene uten å miste kunder og dermed den nødvendige virksomheten?

Harde fakta
La oss se på tallene i detalj: Arbeidskammerets forbrukerbeskyttelsesavdeling sammenlignet timeprisene fra 2003 med de fra 2013. Bare verksteder i Wien-området ble observert – både uavhengige og merkevareselskaper. Tallene er ganske overraskende: En gjennomsnittlig mekanikertime har steget fra rundt 82 euro inkludert moms til 115,22 euro. Det er 40,5 prosent mer innen ti år.
Rørleggertimer steg fra 95 til 144,12 euro – en økning på 51,7 prosent. Malerens arbeidstime steg fra rundt 97 til 146,30 euro. Pluss 50,8 prosent. Grovt sagt: I løpet av ti år har mekanikerkostnadene for kundene økt med rundt 50 prosent. Dette er et bemerkelsesverdig tall fordi inflasjonen - den årlige økningstakten - var 24,7 prosent i samme periode over ti år. Det er halvparten.
For verkstedkunden er følelsen at kostnadene har økt uforholdsmessig. Selv om man legger til grunn at kontraktsansatte er kompensert for inflasjonsøkninger på gjennomsnittlig 2,47 prosent, er timeprisen i verkstedet fortsatt rundt 25 prosent høyere enn egen lønnsutvikling.
Til sammenligning: I følge Statistics Austria er den nåværende gjennomsnittlige netto timelønnen til en ansatt østerriker, inkludert ferie, spesielle utbetalinger, sykedager osv., rundt 12,50 euro. Alle som får reparert bilen må jobbe i rundt ti timer før verkstedtimen er opptjent. En krydret elendighet – for begge sider.

Klare ord
Friedrich Nagl, Federal Guild Master of Automotive Technicians, finner klare ord i intervjuet: "Smertegrensen er ikke bare nådd, den er allerede overskredet." På spørsmål om hvordan det kan ha seg at inflasjonsraten i bedriften er dobbelt så høy som inflasjonen, vet Nagl også svaret: "Det er flere årsaker: For det første merlønnskostnadene. Disse utgjør 104 prosent. Hvis en bedrift betaler sine ansatte tre prosent mer, så koster det dem seks prosent. Hvis bedriften selv ønsker å tjene noe, må økningen være på rundt åtte prosent av lønnen, og ikke mer som bedriftene har på denne måten. hadde alle kostnadene de siste ti årene gått videre, men svelget noe av det selv.» Handelskammeret bekreftet overfor oss at for én euro mer i lønn, må selskapet bruke to euro. Det er ikke bare mekanikerlønningene som driver prisen i timeprisene, men alle driftskostnader skal tas i betraktning. "I tillegg til lønnskostnadene har også investeringskostnadene økt. I tillegg blir moderne kjøretøy mer og mer komplekse. Det betyr at opplæring og videreutdanning av ansatte må fremmes - det koster også mye penger," sier Friedrich Nagl.

Endre rammebetingelser
Erik Papinski, Federal Guild Master of Body Construction Technicians, ser det på samme måte som Nagl: "Ikke-lønnskostnadene gjør Østerrike stadig mindre attraktivt som forretningssted. Husk at selv Raiffeisen og Voest snakker åpent om emigrasjon." Papinski mener også at smertegrensen for kundene er nådd: "Ja, definitivt. For du skal ikke glemme at alle merkostnader til syvende og sist bæres av sluttkunden. Det være seg for smøret eller på verkstedet." Derfor må rammebetingelsene ifølge Papinski og Nagl endelig utredes og endres. De høye merlønnskostnadene er ikke bare en belastning for bedriftene, men også for de ansatte, da man ofte får mindre enn halvparten av lønnsøkningene. Så er ballen hos politikerne? Ja, i stor grad. Men det er ikke alt, som Papinski fortsetter: "Noen bedrifter regner nok ikke helt riktig. Men det kan man neppe klandre dem for, siden spesielt mindre og mellomstore bedrifter knapt har kapasitet til å håndtere bankforhandlinger og detaljerte kostnadsberegninger i tillegg til hovedvirksomheten. Det er ikke så mye forståelsen som mangler, men heller tiden." Friedrich Nagl ser et stort handlingsbehov: "For å kunne foreta en korrekt beregning som selskap må mange forhold som bransjereguleringer, trygdesystemer, skatteforhold osv. tas i betraktning. Men hvem har tid til det? Særlig når alle disse faktorene er i stadig endring."

Og nå?
Erik Papinski tar til orde for en grunnleggende omorganisering. "Ta en titt på Amerika. Skattesystemet der er mye enklere enn vårt, og det fungerer fortsatt. Vi må gå gjennom hele systemet og rydde opp i det. Det ville hjelpe mye." Friedrich Nagl ser selskapene i et dilemma: "Motorvognselskapene kan ikke lenger velte merkostnadene over på kundene fordi smertegrensen allerede er overskredet. Derfor er de på bremsen på investeringer, noe som kan føre til en konkurranseulempe på sikt." Nagl har ikke noe universalmiddel, men han har noen velmenende råd: "Du kan spare ihjel og investere i hjel. Målet er den sunne mellomveien. Rimelig beregnede priser, men bare ingen åger- eller dumpingtilbud." Fordi disse i ettertid ville skade hele bransjen. Og det har ingen råd til akkurat nå.