Test Ducati Panigale V4 S - motorsykkel helt ny

Test Ducati Panigale V4 S - motorsykkel helt ny

◄►

ergonomi

Egentlig er superidrettsutøvere ergonomisk altfor vanskelig for meg. Den gode følelsen på forhjulet kommer på prisen av en utmattende, foroverstrukket sittestilling. Flott for noen svinger på ringen, innimellom også for hjemveien, men i hverdagen er det et helvete. I så måte er jeg overrasket over at Panigal V4 S ikke er så fryktelig å sitte på. Stubbene er bredere enn forventet, seteputen er veldig stram men ikke et brett. Knepassformen er god og bevegeligheten på sykkelen er god. I vekslende kurver beveger du deg raskt fra den ene siden til den andre. Likevel har du mye vekt på håndleddene og vindbeskyttelsen er ikke for stor fordi hele cockpiten er ekstremt kompakt. Fotstøtteposisjonen er upåklagelig og sporty. Sidestativet er en dårlig design, da pinnen for å brette den ut nesten ikke kan nås med venstre fot. Jeg måtte alltid brette ut sidestativet med venstre hånd.

Håndtering

Ducatis Supersport-modeller klarte aldri mirakler. Panigale V4 fortsetter tradisjonen, men er mer lettbeint og mer føyelig ved innkjøring i hjørnet enn forventet. Dette skyldes absolutt også den radikalt smidige Pirelli Supercorsa-gummien. Likevel kreves det litt fysisk anstrengelse og press på styret for å legge fra seg V4. Det er litt lettere hvis du skyver italienerne på gasspedalen inn i radiusen ved hastigheter over 4500 o/min. Når den er lagt ned, dukker den velkjente Ducati-stabiliteten opp. Du sirkler den røde Panigale gjennom kurvene med ekstrem presisjon. Rettelser er mulig, men krever klare impulser. Tilbakemeldingene foran er veldig gode, bakhjulet kommuniserer nesten enda bedre med rytteren. Hvis du bruker gassen for kraftig og den bakre gummien beveger seg litt mot utgangen av kurven, kan du kjenne det krystallklart i popometeret. Så tydelig at du raskt blir fristet til å ta noen powerslides. Men før bakdelen begynner å kile seg ut, tar elektronikken kontrollen. Mer om det senere. Panigal V4s territorium er kurver mellom 80 km/t og toppfart. Der kan den vise frem sin fulle chassisstyrke.

Motor / girkasse / elektronikk 

Høydepunktet til Paniga V4 S ligger allerede i navnet: det er den helt nyutviklede firesylindrede motoren i V-design. Med motroterende veivaksel. Dette er ment å fremme håndtering. Det samme konseptet som du kjenner fra MotoGP-sykkelen. Designet kombinerer fordelene med fire og to sylindre: massivt dreiemoment og høy topp ytelse. Fra 1103 kubikkmeter yter beistet 214 hk og 124 Newtonmeter dreiemoment. Verdier som er mye mer brutale enn de leser. Du må oppleve kraften til motoren for å kunne klassifisere den. Et forsøk: Uansett hvor sporty du kjører, uansett hvor modig du er med gassgrepet, kan du gi V4-en helt opp. Allerede fra første start skyver maskinen så kraftig frem at du ønsker å gire opp. Du er bare i den første tredjedelen av hastigheten. Ting blir dårlig fra midten. En liten vri på gassen og Panigale suser fremover og tallene på det heldigitale fargedisplayet hopper i trinn på ti, der individuelle km/t ellers ville blitt talt. Dreier du gasshåndtaket numment fra midtfart og utover, er kontrollelektronikken konstant i bruk. Kraften til Panigale V4 er begynnelsen på en ny motorsykkelæra. Jeg påstår: Uten elektroniske hjelpere kan ikke motorsykkelen temmes av en gjennomsnittlig syklist. I tillegg fungerer quickshifteren med blip – for clutchfri opp- og nedgiring – utmerket. Den noe røffe gassresponsen under 3500 rpm er litt ubehagelig. V4 er en supersportsmotorsykkel og ikke en turdamper. Du kan også merke det på motoregenskapene. Egentlig kunne jeg fablet om motorens damp mye lenger, men det alene er ikke engang høydepunktet til Panigale V4 S. Det virkelige trumfkortet er elektronikken som gjør V4 kjørbar. Spesielt traction control. Jeg har aldri vært en fan av traction controls fordi jeg generelt synes det er vanskelig å stole på dem. Og for meg har de fleste av dem så langt vært for grove og for aggressive under prosedyren. Men med Ducati Panigale V4 hadde jeg et øyeblikk av opplysning. Jeg kjører veldig motivert over hjemveien. På toppen av en tett 160-graders kurve, vrir jeg bevisst gassen hardt for å kjenne traction control. Plutselig blinker traction control-lyset på dashbordet, men strømmen er fortsatt på. Forhjulet løfter seg litt fra bakken og jeg kurver kun ut av kurven ved hjelp av bakhjulet. Akkurat som du noen ganger ser i best-of-samlinger av MotoGP- og Superbike-legender på YouTube. Alt ble gjort med elektronikk. Og så avslappet at jeg ikke følte noe tap av ytelse. Jeg er så spent at jeg skal prøve det igjen i neste hjørne. Og det fungerer igjen. Galskap. Spektakulært. En drøm. jeg har lyst Garry McCoy. Bare uten røyk fra bakdekket. For å si det kort: Jeg har aldri kjørt motorsykkel hvor kjørehjelpemidlene grep inn så sofistikert og følsomt. Et stort kompliment til Ducati: det ble gjort rent. 

Understell

Panigale V4 S tilbyr et helelektronisk Öhlins-chassis. Stort sett alt ved chassiset kan justeres via dashbordet. Jeg innrømmer: det var for vanskelig for meg. Jeg kjørte i Sport, Normal og Race-modus. Vårelementene har mer enn imponert meg hver gang. V4 S er ikke en sedanstol, chassiset er alltid ganske stramt til veldig stramt. Likevel blir ujevne gulv fuktet svært følsomt. Men alltid merkbar, bare ikke negativt. Du kan kjenne kumlokket, asfaltkanten, tjærestripen, men Panigale holder seg alltid på kurs og vakler ikke. Selv under harde bremsemanøvrer dykker ikke utøveren unna udempet, men gir heller mye tilbakemelding helt til bakhjulet løftes litt. Chassiset er så bra som standard at jeg ikke en gang klarte å nå grensene i testen. Før Panigale vinglet eller ble upresis, var motet mitt på bremsene eller på toppen av kurven for lavt. Jeg sier her helhjertet: du kan ikke presse dem til det ytterste på gaten. På racingkretsen, ja, men da kjører du allerede på et semiprofesjonelt nivå og samler tonnevis med trofeer i hobbycuper. 

Bremser

Ducati og Brembo har vært partnere i flere tiår, og med Panigale kan du bare fortelle at det fungerer som en drøm. Selv om de nyeste Brembo monoblokk bremsekaliperne er installert, er ikke frontbremsen altfor giftig, men kan ganske enkelt doseres nøyaktig og med krystallklarhet. Flott tilbakemelding på bremsespaken. Likevel er forsinkelsen ekstrem. Den som våger å trekke hardt i spaken vil få V4 til å stoppe på et blunk. Og om ABS griper inn, spiller det ingen rolle i det hele tatt, for kontrollintervallene holdes veldig korte. Bakhjulsbremsen er ikke fullt så lett å kontrollere, men den bremser godt og mye bedre enn på enkelte tidligere modeller. Totalt sett er bremsene på racernivå. Du kan velge litt mer snertne gummier til racerbanen, det er alt du trenger for å overgå konkurrentene ved inngangen til kurven.

La merke til

Hvor ekstremt kompakt hele motorsykkelen er og hvor utrolig kraftig motoren er. Lyden er riktig, men kan være litt bassigere. Og: Det er alt for mange tekniske detaljer til å liste opp og forklare dem alle her.

Mislyktes

Sidestativet som ikke kan foldes ut med foten. Hvor raskt Panigale V4 S sender temperaturadvarsler til cockpiten på midtsommer. 

Testresultat Ducati Panigale V4 S, av p.bednar

Mer informasjon om Ducati Panigale V4 S

Med vennlig støtte fra  TOTALT Østerrike

Flere actionbilder fra prøvekjøringene finner du på Instagram:  apex_moto_at

Eller følg oss på Facebook:  Apex Moto