Test Ducati Monster 797 – Den subtile hybrisen

Test Ducati Monster 797 – Den subtile hybrisen

◄►

ergonomi

Siden jeg byttet direkte fra Ducati Supersport 939 til Monster 797, var det å sette meg på sykkelen for første gang full av overraskelser: styret er bredt og høyt. Borte er dagene da Duc Monster strakte deg relativt lavt over tanken. Tett inntil styret sitter du med overkroppen oppreist, akkurat som på Yamaha MT-09. Knelukkingen er typisk Ducati: perfekt. Setehøyden på 805 mm føles lavere takket være den smale tanken; du har en behagelig holdning, selv uten rette ben. Fotstøttene er komfortabelt plassert og knevinkelen er avslappet. Men jeg må venne meg til det brede, rette styret. Typisk monster: Hvis du ser litt nedover, kan du se det litt større, heldigitale speedometeret, men ingenting av forhjulet, selv om frontlyset er ekstremt flatt. Den sterkt forhjulsorienterte, men likevel oppreiste sittestillingen gir meg en viss enhjulsfølelse, noe som ble bekreftet etter de første svingene. Standard testmonsteret veide nøyaktig 200 kg. Vektfordelingen er 96 kg på forhjulet og 104 kg på bakhjulet. Den har ikke frontrute, men vindbeskyttelsen var fin (for en naken sykkel) på motorveien.

Håndtering

I det første hjørnet boltet jeg nesten innover kantplaten. Jesus, det er tippete! Den direkte kontakten med forhjulet og det brede styret gjør at det lille monsteret fremstår som hypersmidig, spesielt i lave hastigheter. Først ved litt høyere hastigheter (fra rundt 40 km/t) blir styreoppførselen mer nøytral og forutsigbar. Noe jeg ikke visste fra forrige versjon. Styreatferden minner meg mye om den første generasjonen av Ducati Hypermotard. Men det er bare et begrenset kompliment, fordi denne ekstreme lettfotheten har fått noen hyperryttere til å demontere over forhjulet. Selvfølgelig er monsteret alt annet enn «farlig», men urolige, passive nybegynnere kan finne svetteperler på pannen i hårnålssvinger. Ikke bekymre deg, Pirelli Diablo Rosso II-dekket har nok grep, men du kan se at Monster 797 foretrekker de raskere radiene. Fra rundt 40 km/t svinger den røde italieneren stabilt og med en behagelig mengde tilbakemeldinger gjennom kurvene. Det er enkelt å endre retning takket være det brede styret, og det er ingen høyhastighets pendling i det hele tatt. Og selv når du lener deg, er linjekorrigeringer fortsatt mulig, selv på bremsene. Hvis håndteringen i trege svinger ikke var så vinglete, ville jeg beskrevet Monster som en sporty, stabil enhet.

Motor/girkasse

La oss snakke Tacheles: tosylindret, 803 kubikkmeter, 73 hk, 67 Nm. Hmmm. De rå tallene slår meg ikke vekk. Motoren er forresten kjent fra Ducati Scrambler. Du blir fortsatt i godt humør mens du kjører. På den ene siden høres motoren ut som en ekte Ducati (i original stand), til tross for Euro 4. På den annen side kan man føle at ingeniørene har gjort leksene sine, for jevnheten ved lave turtall er overraskende bra. Det var ikke alltid sånn med Ducs. Monstrene er ikke kjent med kjedepisker og rykking. Gassresponsen (ingen forskjellige kart, ingen traction control) er umerkelig. I utgangspunktet er motoren diskret livlig. Overraskende: Selv om det er en toventilsmotor, er det til og med et lite ytelsesløft på toppen. 73 hk og 67 Nm er likevel ingen brutal vrakkule, men en bunnsolid, morsom landeveismotor. Subjektivt hadde jeg tippet rundt 80 hk, dreiemomentet er spesielt tilstede i midten. Noen dager senere fant jeg imidlertid notatet mitt: "Engine unspectacular". Girkassen var helt iøynefallende, men jeg synes graderingen var veldig vellykket til daglig bruk. 6. gir er kort nok til fortsatt å føle akselerasjon, men lang nok til å kjøre i relativt lave, drivstoffbesparende hastigheter på motorveien. Kabelclutchen er presis og veldig enkel å kontrollere. Og APTC-clutchen i oljebadet forhindrer pålitelig stempling på bakhjulet.

Understell

Desillusjonering er andre: 43 mm Kayaba USD-gaffelen er ikke justerbar, men Sachs-støtdemperen er justerbar i tilbakeslag og fjærforspenning. Men ærlig talt: for en sykkel som koster over 10 000 euro, er det ikke nok for meg. Gaffelen skal kunne gjøre litt mer. Men det endrer ikke på at opplegget for landeveier er en suksess. Selv under hard oppbremsing, dykker ikke gaffelen med underdemping eller låser seg. Borte er tiden da Ducs var smørmyke foran og overdempet bak. Monsteret er balansert og presser seg inn i fjæringsveien likt foran og bak. Korte, harde treff merkes i styret, men Monsteret holder streken. Gynging når det er flere ujevnheter på rad eller når du kjører fortere merkes knapt. Hva gjenstår? Inntrykket er at til tross for det relativt enkle chassiset, er ytelsen god. Det hadde jeg ikke forventet.

Bremser

Og det er her konkurrentene får sitt slag: Monsteret kommer med Brembo M4.32 monoblokk bremsekalipere foran, som biter i enorme 320 mm bremseskiver. Dette er det fineste bremseutstyret. Bare den aksiale bremsepumpen ødelegger helhetsinntrykket litt, men totalt sett er bremsen veldig bra. Tilbakemeldingen på bremsespaken er behagelig direkte, men ikke supersnapp. Det første bremsebitt er litt tamt, men blir mer gjennomsiktig ettersom trykket øker. ABS-en slår merkbart inn, men for meg – som ofte er tilfellet – tilstrekkelig sent og ikke for hektisk. Bakhjulsbremsen er flott: perfekt modulert og med en overraskende sterk bremseeffekt. Hvis du har en jevn, "la det gå" kjørestil, vil du sannsynligvis bare klare deg med bakhjulsbremsen. Så det er veldig tydelig: Bremsesystemet er hevet over enhver tvil. Klasse.

La merke til

Visuelt appetittvekkende speil som avslører noe selv ved høyere hastigheter. Det gode lyset til frontlykten. Hvor lenge kan du enkelt balansere på motorsykkelen din selv når du står i et trafikklys. Den svært komfortable benken – så de ville ha tatt en form av setet mitt og skåret det inn i en sal. Den kultiverte motoren. Til høyre er motorblokken forholdsvis bred; Jeg sto hele tiden i kø med støvlene mine. Og det høyre låret blir bokstavelig talt grillet av spillvarmen fra den merkelige manifoldrutingen i byen.

Mislyktes

Behandlingsdetaljer: Fotstøttesystemet er laget ekstremt billig, tankskriften ser ikke ut til å ha blitt malt over. Etter regnet rant det en rusten-brun suppe bakfra over skiltholderen, selv om Duc-en var praktisk talt helt ny (ca. 800 km). Og de ultraenkle kjedestrammerne er heller ingen fryd for øyet. Den ensidige svingarmen måtte vike for en konvensjonell toarmsmodell - veldig, veldig synd.

Test dom:, av p.bednar

Mer informasjon om Ducati Monster 797

Med vennlig støtte fra TOTALT Østerrike

Flere actionbilder fra prøvekjøringene finner du på Instagram: apex_moto_at

Eller følg oss på Facebook: Apex Moto